I dagene som fulgte ble turene lengre og lengre, noen hundre meter av gangen. Var det lystbetont? Nei, absolutt ikke, men jeg merket at det hadde en virkning på helheten. Bare det å gå! Men det meste i kroppen ropte nei, orker ikke, makter ikke osv., og hver gang måtte jeg overvinne makelighet og velbehag. Men det å overvinne makeligheten ble en seier som ga mersmak. Ikke bare det, men det styrket karakteren og viljen. Det var noen fantastiske bivirkninger. Jeg var i gang. Ingen lege som oppmuntret meg, ingen dyr personlig trener, ingen treningssenter, bare meg og gangveiene!
Turene ble lengre og lengre, og etterhvert som jeg gjenvant krefter begynte jeg med et tiltak til for å få til vektreduksjon. For det måtte endringsvilje til der også om jeg skulle få vekten ned og kondisen opp.
Mer om det senere.