Jeg er født og oppvokst i Drammen, en trivelig by med elv og fjord og flott byutvikling. De senere år har jeg brukt byens velstelte gangveier på mine lange gåturer, og der erfarte jeg hvorfor vi drammensere er kjent for å være høflige og reflekterte mennesker, men stive, avmålte og reserverte.
Jeg møtte mange mennesker på mine vandringer, barn, voksne og eldre. Men det underlige var at det var så vanskelig å møte blikkene. Alle disse menneskene hver dag, også helt uten øyekontakt. Og uten øyekontakt hjalp det heller ikke å hilse, nikke eller smile. Det lå ikke for drammensere å vise vennlighet. Å si hei, smile, ønske god tur.. Neida! Så gikk vi der da, hver for oss, reflekterte og reserverte.
Så flyttet jeg til Sande for et drøyt år siden, og det var en ny opplevelse. Jeg går fortsatt mine 5 kilometer hver dag, og hver dag møter jeg nye mennesker og får nye hyggelige opplevelser. Alle jeg møter får jeg øyekontakt med, og alle smiler, alle sier hei. Selv småbarn på vei til eller fra skolen ser opp og sier hei. Ikke bare det, men syklister ser bort og hilser, ja til og med noen bilister nikker og vinker. Jeg har aldri opplevd maken.
Hva er det som gjør innbyggerne i en flott by kjent for å være reserverte, og innbyggerne i en bygd kjent for å være vennlige? Er det lufta, er det landbruket, er det oppdragelsen, er det bygdekulturen?